1 Til sangmesteren. «Ødelegg ikke»*. Av David. En gyllen sang, da han flyktet for Saul i hulen**
2 Vær meg nådig, Gud! Vær meg nådig! For min sjel tar sin tilflukt til deg, og i dine vingers skygge finner jeg ly inntil ødeleggelsen er dratt forbi.
3 Jeg roper til Gud, Den Høyeste, til Gud, som fullfører sin gjerning for meg.
4 Han sender hjelp fra himmelen og frelser meg, når den som vil oppsluke meg, håner. Sela. Gud sender sin miskunnhet og sin trofasthet.
5 Min sjel er midt iblant løver. Jeg må ligge blant dem som spruter ild, menneskebarn som har tenner lik spyd og piler, og tunge som et skarpt sverd.
6 Vis deg høy over himmelen, Gud, din herlighet over hele jorden!
7 De setter ut garn for mine skritt. Min sjel er nedbøyd. De graver en fallgrav for meg, men de faller selv midt i den. Sela.