1 Da tok Sofar fra Na’ama til orde og sa:
2 Skal ikke pratmakeren få svar?Får han rett, ¬han som bruker så store ord?
3 Skulle ditt snakk ¬få menn til å tie,så du kan spotte ¬uten å bli motsagt?
4 Du våger å si: «Min lære er ren,og jeg står skyldfri foran deg.»
5 Men ville Gud bare åpne ¬munnenog ta til orde mot deg,
6 forkynne deg sin skjulte visdomsom gir dobbelt innsikt,da måtte du vel skjønneat Gud kan la din synd ¬bli glemt.
7 Kan du lodde dybdene i Gudeller finne noen grensefor Den Allmektiges storhet?
8 Den er høyere enn himmelen – ¬hva kan du gjøre?og dypere enn dødsriket – ¬hva vet du?
9 Den har større mål enn jordenog favner videre enn havet.
10 Om Gud drar ut og tar fangerog stevner folk for retten,hvem kan da hindre ham?
11 Han kjenner jo de falske mennog ser den ondskap ¬som ingen merker.
12 Kan en uforstandig mann ¬få vett?Kan et villesel bli omskapt ¬til menneske?
13 Hvis du vender ditt sinn til hamog brer hendene ut mot ham,
14 – er det ondskap i hånden, ¬så få den vekk,la ingen urett bo i ditt telt! –
15 da kan du plettfri løfte hodet,stå der støtt og ikke frykte.
16 For du skal glemme din møye;du skal bare ha et minne ¬om den,slik du minnes vann ¬som rant forbi.
17 Ditt liv skal overstråle ¬middagssolen,og mørket skal bli ¬som den lyse morgen.
18 Du kan være tillitsfull, ¬for det er håp;du kan se deg om ¬og legge deg trygt.
19 Ingen skremmer deg ¬når du går til ro,mange prøver å vinne din gunst.
20 Men de onde får sløve øyne.De har ikke mer noe ¬tilfluktssted,deres eneste håp er å få ånde ut.