1 Job tok til orde og sa:
2 Jeg har hørt nok av dette;plagsomme trøstere er dere alle.
3 Blir det aldri slutt ¬på tomme ord?Hva er det som egger deg ¬til å svare?
4 Jeg kunne vel også ha talt ¬som derehvis dere hadde vært i mitt sted.Da kunne jeg ha holdt fine talerog ristet på hodet av dere.
5 Men jeg ville ha styrket dere ¬med min taleog ikke spart på milde ord.
6 Om jeg talte, skulle det ikke ¬mangle på medynk;og den tok ikke slutt ¬om jeg holdt opp.
7 Men nå har Gud gjort meg ¬kraftløs!Du utryddet alle ¬som hørte meg til.
8 Du tok tak i meg, ¬og dette vitnet imot meg,min sykdom stod fram ¬og anklaget meg.
9 I vrede og fiendskap ¬river han meg sund,han skjærer tenner mot meg.Mine fiender ser på meg ¬med kvasse øyne,
10 de spiler opp gapet mot meg,slår meg hånlig på kinnetog rotter seg sammen mot meg.
11 Gud har overgitt meg ¬til onde menn,han har latt meg komme ¬i nidingers vold.
12 Jeg levde i fred, ¬da ristet han meg,tok meg i nakken ¬og knuste meg.Han satte meg opp ¬som skyteskive,
13 hans piler kom mot meg ¬fra alle kanter.Nådeløst kløvde han ¬mine nyrer,han lot min galle renne ¬til jorden.
14 Flenge på flenge rev han i megog stormet mot meg ¬som en kriger.
15 Sørgeplagg har jeg sydd ¬om min kroppog bøyd meg ydmykt i støvet.
16 Ansiktet mitt er rødt av gråt,og øyelokkene er svarte,
17 enda hendene ikke er merket ¬av udåd,og min bønn er ren.
18 Å, jord, du må ikke gjemme ¬mitt blod,la aldri mitt klagerop stilne!
19 Jeg har da mitt vitne ¬i himmelen,en som taler min sak i det høye.
20 Vennene mine spotter meg,gråtende vender jeg blikket ¬til Gud.
21 Å, om han ville la mennesket ¬få rett hos Gudog avgjøre striden mellom ¬mannen og hans neste!
22 For det er ikke mange år ¬før jeg vandrerden veien som aldri ¬fører tilbake.