1 Mannen må trelle og slite ¬på jorden,som en leiekars dager ¬er hans liv.
2 Han ligner trellen ¬som stønner etter skygge,arbeidskaren som venter ¬på sin lønn.
3 Slik ble måneder med møye ¬min lodd,netter med lidelse ¬ble min lagnad.
4 Hver gang jeg legger meg, ¬tenker jeg bare:«Når kan jeg stå opp igjen?»Kvelden blir lang, ¬jeg ligger urolighelt til det lysner av dag.
5 Min kropp er dekket ¬med verkesår og skorper,huden blir skrukket og brister.
6 Mine dager flyr fortere ¬enn veverens skyttel,de går til ende uten håp.
7 Husk at mitt liv er som et pust!Aldri mer får jeg oppleve lykke.
8 Den som ser meg nå, ¬ser meg aldri igjen,kaster du et blikk på meg, ¬er jeg borte.
9 En sky løses opp og blir borte,og slik er det med den ¬som går til dødsriket,han stiger aldri opp igjen.
10 Han får ikke vende tilbake ¬til sitt hus,hans hjemsted ser ham ¬aldri mer.
11 Så legger jeg heller ikke bånd ¬på min munn,men jeg vil tale ¬med angst i sinnetog klage i bitter sjelekval.
12 Er jeg et hav eller havuhyresiden du setter vakt over meg?
13 Når jeg sier: ¬«Sengen skal være min trøst,mitt leie skal dempe min klage,»
14 da skremmer du meg ¬med drømmerog gjør meg redd med syner.
15 Aller helst vil jeg kveles.Heller døden enn disse smerter!
16 Jeg er lei av dette! ¬Jeg lever ikke evig.La meg være! ¬Mine dager er som et pust.
17 Hva er et menneske ¬siden du akter det høytog bryr deg så mye om det?
18 Du ser til det hver morgenog prøver det hvert øyeblikk.
19 Tar du ikke snart blikket ¬fra megog gir meg ro, ¬så jeg kan svelge mitt spytt?
20 Har jeg syndet, ¬hva skader det deg,du som vokter på menneskene?Hvorfor gjør du meg ¬til skyteskive for deg?Jeg er blitt til byrde ¬for meg selv.
21 Hvorfor vil du ikke tilgi ¬min syndog bære over med min skyld?For nå må jeg legge meg ¬i støvet;leter du etter meg, ¬er jeg ikke mer.