1 Job fortsatte med sin vise tale. Han sa:
2 Å, om jeg hadde det ¬som før,den gang Gud vernet om meg,
3 da hans lampe lyste ¬over mitt hode,og jeg gikk gjennom mørket ¬i hans lys,
4 slik jeg hadde det ¬i ungdommens dager,da Guds vennskap hvilte ¬over mitt telt,
5 da Den Allmektige ennå var ¬med meg,og jeg hadde mine sønner ¬omkring meg,
6 da jeg kunne bade mine føtter ¬i melk,og bekker av olje rant ned ¬fra berget.
7 Når jeg gikk ut til byens portog tok mitt sete på torget,
8 da trakk de unge seg tilbakeså snart de fikk øye på meg,de gamle reiste seg ¬og ble stående.
9 Høvdinger holdt opp med å taleog la hånden på sin munn.
10 Stormenn tidde stille,tungen deres hang fast ¬ved ganen.
11 Alle som fikk høre om meg,priste meg lykkelig,og hver den som så meg, ¬gav meg lovord.
12 Jeg berget den arme ¬som ropte om hjelp,den farløse ¬som ingen hjelper hadde.
13 Forkomne mennesker ¬velsignet meg,jeg gjorde enker jublende glade.
14 Jeg kledde meg i rettferd, ¬den var min drakt,rettferdig dom var min kappe ¬og turban.
15 Øyne var jeg for de blindeog føtter for de halte.
16 Jeg var som en far for de fattigeog gransket saker ¬for folk jeg ikke kjente.
17 Jeg knuste kjeven på nidingerog rev byttet ut av tennene ¬på dem.
18 Jeg tenkte da: ¬«Jeg skal få dø i mitt rede,mine dager skal bli tallrike ¬som sandkorn.
19 Til mine røtter ¬skal det komme vann,og dugg skal falle ¬på mine grener.
20 Min ære skal stadig fornyes ¬for megog buen få ny kraft ¬i min hånd.»
21 Folk hørte på meg, de ventetog var stille når jeg gav dem råd.
22 Og når jeg var ferdig med å tale,var det ingen ¬som tok til gjenmæle;min tale dryppet ned ¬over dem.
23 De ventet på mine ord ¬som på regn,de åpnet munnen ¬som for vårregn.
24 Var de motløse, ¬smilte jeg til dem;strålte mitt ansikt, ¬var ingen bedrøvet.
25 Jeg valgte vei for dem; ¬jeg satt øverstog tronet som kongen ¬blant sine stridsmenn,lik en som trøster de sørgende.