1 Nå ler de bare av meg,de som er yngre av år.Det var deres fedre ¬jeg aktet så liteat jeg ikke satte demblant mine gjeterhunder.
2 Har de såpass styrke i hendeneat de kan være til hjelp for meg?De har jo mistet ¬sin manndomskraft.
3 Uttæret av nød og sultgår de og gnager på tørre moersom alt i går var en øde ørken.
4 Under buskene ¬plukker de melde,de spiser røtter av gyvelbusken.
5 Fra menneskers samfunn ¬blir de utstøtt,folk roper etter dem ¬som etter en tyv.
6 De må holde til i ville kløfterog bo i huler i jord og berg.
7 De skriker der mellom buskeneog klynger seg sammen ¬mellom høye tistler,
8 utskudd og æreløse folk,som er drevet fra landet.
9 Nå synger de spotteviser ¬om meg,og sladderen deres ¬går ut over meg.
10 De avskyr meg ¬og holder seg borte,de unnser seg ikke ¬for å spytte på meg.
11 Gud har gjort ¬min buestreng slakk,og han har ydmyket meg;derfor holder de seg ikke ¬i tømmenår de møter meg.
12 Deres avkom har reist seg ¬på høyre sideog spenner bena under meg;de baner seg vei ¬for å skade meg.
13 De bryter opp mine stierog gjør hva de kan ¬for å ødelegge meg,enda ingen hjelper dem.
14 De kommer ¬som gjennom en vid revne,mellom ruiner velter de fram.
15 Redsler har styrtet over meg;min ære feies vekk ¬som av vinden,min hjelp forsvinner ¬som en sky.
16 Nå er min livskraft borte,jeg må oppleve vonde dager.
17 Om natten gjennombores ¬mine ben,og mine smerter stilner ikke.
18 Med kraft tar Gud tak ¬i min kledningog snører den om meg ¬som en skjortekrage.
19 Han har støtt meg ned i sølen,jeg er blitt som støv og aske.
20 Jeg roper til deg, ¬men du svarer ikke;jeg står der, og du bare ser ¬på meg.
21 Du har snudd om ¬og er nådeløs mot meg,du kjemper imot meg ¬med veldig hånd.
22 Du løfter meg opp i stormenså jeg farer av stedog går til grunne ¬mens stormen raser.
23 Jeg vet at du fører meg ¬til dødsriket,til stedet ¬hvor alle levende samles.
24 Men rekker ikke mennesket ut ¬sin håndnår allting synker i grus?Roper det ikke om hjelp ¬i ulykken?
25 Jeg gråt da over dem ¬som hadde tunge dager,jeg viste medkjensle ¬med de fattige.
26 Jeg håpet på lykke, ¬men ulykken kom,jeg ventet på lys, ¬men det ble mørke.
27 Det bruser i mitt indre, ¬jeg blir ikke rolig,ulykkesdager har møtt meg.
28 Jeg går og sørger, ¬det er ikke sol;jeg står opp i forsamlingen ¬og roper om hjelp.
29 Jeg er blitt en bror av sjakaler,en som holder lag med strutser.
30 Huden på kroppen min er svart,og knoklene brenner av hete.
31 Mitt lyrespill lyder ¬som sørgesangerog fløytetonen som gråt ¬og klage.