1 Da tok Job til orde og sa:
2 Å, om mitt mismot kunne veiesog min ulykke legges ¬i vektskålen.
3 For nå er den tyngre ¬enn sanden ved havet;derfor taler jeg så tankeløst.
4 Den Allmektiges piler ¬sitter i min kropp,mitt indre suger giften i seg;Guds redsler fylker seg ¬mot meg.
5 Skriker et villesel ¬midt i det grønne,rauter en okse når den har fôr?
6 Hvem spiser det ¬som smaker flautfordi det ikke er saltet?Er det noen smak ¬på stokkrosens saft?
7 Det byr meg imot ¬å røre ved slikt,det er som å spise bedervet mat.
8 Å, om min bønn ble oppfylt,om Gud ville innfri mitt håp!
9 Å, om han besluttet ¬å knuse meg,løftet sin hånd ¬og skar over min livstråd!
10 Da hadde jeg likevel en trøstog kunne hoppe av glede ¬under bitter smerte.For jeg har ikke fornektet ¬Den Helliges ord.
11 Har jeg kraft til å holde ut,har jeg et mål å se fram til,så jeg kan vente tålmodig?
12 Er jeg så sterk som en stein,og har jeg en kropp av bronse?
13 Nei, jeg har ingen hjelp ¬i meg selv,mitt håp om å berges er borte.
14 Den som nekter å vise godhet ¬mot sin neste,har ikke lenger frykt ¬for Den Allmektige.
15 Mine brødre har sviktet ¬som en bekk,som et elveleie ¬der vannet blir borte.
16 Vannet kan bli grumset av is,og snø kan blande seg i det.
17 Men i tørketiden stilner elven;når varmen kommer, ¬forsvinner den.
18 Karavaner tar en annen vei;de drar opp i ørkenen ¬og går til grunne.
19 Karavaner fra Tema ¬speidet etter vann,og reisende fra Saba ¬håpet på det samme.
20 De var tillitsfulle, ¬men ble til skamme,da de kom fram, ¬ble de skuffet.
21 Slik er dere nå blitt for meg;dere ser det som skremmer, ¬og blir redde.
22 Har jeg noen gang sagt: ¬«La meg få!Gi meg en gave ¬av det dere eier!
23 Berg meg ut av fiendens grep,fri meg fra voldsmenns hånd!»
24 Gi meg rettledning, ¬så skal jeg tie,vis meg hvordan ¬jeg har tatt feil!
25 Oppriktige ord ¬kan vel ikke såre,men hva hjelper formaning ¬fra dere?
26 Tenker dere å refse meg ¬for mine ord?En fortvilet mann ¬snakker ut i været.
27 Kaster dere lodd ¬om foreldreløse barn,eller kjøpslår dere om en venn?
28 Gjør nå så vel å se på meg!Jeg lyver dere ikke ¬midt opp i ansiktet.
29 Tenk dere om ¬og gjør ingen urett!Ja, tenk dere om, ¬for jeg har ennå rett.
30 Er det da urett på min tunge,har jeg ikke sans for det ¬som er ondt?