1 Job fortsatte med sin vise tale. Han sa:
2 Så sant Den Allmektige lever,han som ikke lar meg få ¬min rett,Gud som har gjort meg bitter:
3 Så lenge det er livsånde i meg,pust fra Gud i min nese,
4 skal jeg ikke ta urett ¬på mine leppereller falskhet på tungen ¬når jeg taler.
5 Jeg vil aldri gi dere rett;så lenge jeg lever,skal jeg ikke oppgi ¬min hederlige ferd.
6 Jeg hevder min rett ¬og slipper den ikke.Mitt hjerte anklager meg ikkefor noe jeg har gjort i mitt liv.
7 La min fiende stå der ¬som niding,min motstander ¬som ugjerningsmann!
8 For hva kan den gudløse ¬håpe pånår Gud skjærer livstråden overog gjør ende på hans liv?
9 Hører Gud på hans klageropnår trengselen ¬kommer over ham?
10 Kan han glede seg ¬over Den Allmektigeog stadig rope til Gud?
11 Jeg vil lære dere om Guds maktog ikke skjule ¬Den Allmektiges tanker.
12 Dere har jo sett det, ¬alle sammen.Hvorfor kommer dere da ¬med tomt snakk?
13 Dette er den lagnadensom det onde menneske får ¬hos Gud,den arv som voldsmannen ¬mottarfra Den Allmektige.
14 Får han mange barn, ¬skal de falle for sverd,og etterkommerne ¬får ikke brødså de kan spise seg mette.
15 De som overlever, ¬skal dø av pest,og enkene ¬får ikke holde sørgehøytid.
16 Når han hauger opp sølv ¬som moldog samler seg klær som leire,
17 skal rettferdige kle seg ¬med det han har samlet,og skyldfrie menn dele sølvet.
18 Det huset han bygger, ¬er som spindelvev,som løvhytten ¬vaktmannen lager seg.
19 Han legger seg ned ¬som en rik mann,men det gjør han aldri mer;når han våkner, ¬er rikdommen borte.
20 Redsler innhenter ham ¬som vann,om natten feier stormen ¬ham vekk.
21 Østavinden løfter ham oppog river ham med, ¬så han farer av sted.
22 Folk kaster på ham ¬uten skånsel,han må flykte fra deres vold ¬og makt.
23 De klapper hånlig i hendeneog piper ham bort fra hans sted.