22 Du løfter meg opp i stormenså jeg farer av stedog går til grunne ¬mens stormen raser.
23 Jeg vet at du fører meg ¬til dødsriket,til stedet ¬hvor alle levende samles.
24 Men rekker ikke mennesket ut ¬sin håndnår allting synker i grus?Roper det ikke om hjelp ¬i ulykken?
25 Jeg gråt da over dem ¬som hadde tunge dager,jeg viste medkjensle ¬med de fattige.
26 Jeg håpet på lykke, ¬men ulykken kom,jeg ventet på lys, ¬men det ble mørke.
27 Det bruser i mitt indre, ¬jeg blir ikke rolig,ulykkesdager har møtt meg.
28 Jeg går og sørger, ¬det er ikke sol;jeg står opp i forsamlingen ¬og roper om hjelp.