4 jeg ble het om hjertet;jeg stønnet, ¬og det brant som ild.Da tok jeg til orde og sa:
5 «Lær meg, Herre, ¬å kjenne min utgang,mine tilmålte dager, ¬hvor få de er,så jeg kan skjønne ¬hvor forgjengelig jeg er.»
6 Se, dagene du har gitt meg, ¬er få,min levetid er ingenting ¬i dine øyne.Ja, alle mennesker ¬er som et pust, Sela
7 som en skygge går de sin vei.De strever og stønner ¬til ingen nytte,de samler, men vet ikke ¬hvem som får det.
8 Og nå, hva skal jeg vente på, ¬Herre?Mitt håp står bare til deg.
9 Så fri meg fra alle mine synder!Gjør meg ikke til spott ¬for dårer!
10 Jeg tier ¬og åpner ikke min munn,for det er du ¬som har laget det slik.